Portrettintervju:

Øyvind Bruland

Hva var grunnen til at du valgte å studere medisin?
Rett fra gymnaset dro jeg først til kjemistudier på NTH. Delvis var dette på grunn av en smertefull karakter i nynorsk; jeg kom ikke rett inn på medisinstudiet i Oslo. Det ble raskt klart at jeg etter 2 års studier følte mer dragning mot biologi og medisin. Jeg fortsatte etter dette mine realfagstudier på Blindern, både innenfor kjemi, statistikk, fysikk og ikke minst biologi. Dette gjorde at, da jeg kom inn på medisin i Oslo og allerede hadde begynt på hovedfag i cellebiologi etter gjennomført Cand. Mag., sparte inn ett år av medisinstudiene. Medisinutdanningen har gitt meg en mye bredere plattform en kun realfagene kunne gi. Som forsker har jeg ofte erfart nytten av å forvalte kunnskap både om de normale og de sykelige prosesser.
Hva var det som brakte deg inn i forskningsfeltet du nå er i?

Selv ble jeg raskt klar over at kreftforskning og kreftsykdommene kanskje var det området i medisinen hvor realfagene står veldig sterkt. Både medisinsk fysikk og strålebehandling, men også behandling med hormoner og cellegift, er tuftet på realfagene. Allerede da jeg startet som vit.ass. i 1983 var det en rivende utvikling i forskningsfeltet "kreftbiologi". Det var min gode nabo, professor i anatomi, Fred Walberg, som hele tiden mente det måtte være riktig å kombinere realfag og medisin - og at Radiumhospitalet var stedet. Og det var han som satte meg i kontakt med min hovedveileder den gang, professor Alexander Pihl, som selv var lege, men som hele sitt liv hadde jobbet innenfor eksperimentelle fag og laboratoriemedisin med kreftbiokjemi som fellesnevner.
Hvem har vært din største inspirator, ditt største ideal innen forskning?
Ja, her er det uten tvil Alex Pihl som står alene på tronen. Han var en god, men streng veileder som krevde mye av oss stipendiater. Men ikke minst var han like streng mot seg selv i den tiden han brukte på å veilede oss i skriving og dataanalyse. Hans navn står fremdeles som en av de største forskningspersonlighetene i Radiumhospitalets historie. Det er mange av mine kolleger innenfor kreftfaget i dag som har hatt ham som veileder. Forskjellen var kanskje den at vi i tillegg til å jobbe sammen frem til doktorgrad fortsatte dette samarbeidet, også etter at jeg gikk inn i klinikken og ble spesialist i onkologi. Dette ble svært inspirerende og viktig for meg, og Alex stilte alltid opp. Noen ganger var kanskje Alex litt for krevende hva klokkeslett på dagen angikk, hva ukedag og helligdager/ferier angikk. Det kom mange publikasjoner ut av vårt samarbeid. Alex var alltid på jobb! Det ble faktisk etter hvert litt som en far-sønn-relasjon, og vi holdt kontakten også mange år etter at Alex gitt inn i pensjonistenes rekker. Jeg tror jeg fortsatt kan si at de beste artiklene jeg har skrevet, i hvert fall rent språklig og fremstillingsmessig, er fra den tiden hvor Alex sin røde penn, hans skarpe hode og store ambisjonsnivå var det som satte preg på artiklene.
Hvem har hjulpet deg mest i din karriere?
Ja, her er det nok en gang Alex som står mest sentralt. Jeg vil imidlertid også si at min første stipendiat, kjernekjemikeren Roy Larsen og som jeg fikk kontakt med mot slutten av 80- og tidlig på 90-tallet har vær svært viktig for meg, både som samarbeidspartner, venn og kollega. Igjen var det min bakgrunn i realfagene som åpnet døren - denne gang til kjernekjemien. Han tok etter kort tid som stipendiat formelt sett sin uveiledede dr. philos. her på Radiumhospitalet, der han bygget videre på de monoklonale antistoffene jeg hadde utviklet i min doktorgrad. Disse hadde jeg studert immunhistokjemisk og utviklet for radium-immunscintigrafi (diagnostikk) både i eksperimentelle modeller og hos pasienter. Vi ønsket å utvikle dette videre i terapeutisk retning. Roy var verdensmester i å produsere Astat-211 i cyklotron og koble dette til monoklonale antistoffer. Logistikkmessig viste det seg imidlertid vanskelig, på grunn av selve fremstillingsmetoden og den korte fysikalske halveringstiden, å bringe dette frem til klinisk anvendelig teknologi.
Kan du forklare på en folkelig måte hva forskningen går ut på?
Jeg har drevet med mange forskjellige ting, noen vil kanskje si spredt meg for mye. Der jeg har lagt størst innsats er i samarbeidet med Roy i å videreutvikle målsøkende strålebehandling (targeted radionuclide therapy).Vi så fort at de monoklonale antistoffene, i hvert fall i solid kreft som hadde spredt seg, hadde vanskeligheter med å trenge inn i dattersvulstene/metastasene og skape høy nok stråledose til å gi en klinisk effekt. Jeg hadde allerede på egenhånd fattet interesse for de bensøkende radiofarmaka. Vi brukte jo skjelettscintigrafi som en viktig diagnostisk metode for å finne ut om osteosarcom (primær benkreft) hadde spredt seg. Roy og jeg jobbet mye på laben og på våre kontorer med diskusjoner i høy temperatur og som intense sparringspartnere, der vi mente vi skulle lage det ultimate terapeutiske bensøkende radiofarmasøytikum. Her skulle alfapartikkelstrålingen være det som drepte cellene. Jeg hadde allerede da anvendt det beta-strålende 153 samarium-EDTMP hos pasienter og dokumentert smertelindring og bremsing av sykdommen. Det bensøkende prinsipp så mye mer lovende ut enn de monoklonale antistoffene for å sikre høy stråledose frem spesifikt til alle dattersvulstene i skjelett etter intravenøs injeksjon. Men beta-strålingen var for "myk" og kreftcellene kunne reparere denne skaden. Dessuten hadde den for lang rekkevidde og benmargen ble skadet slik at vi ikke kunne gi gjentatte injeksjoner. Vi veiledet, jeg tror det i hvert fall var 3 doktorgradstudenter, frem til utmerkede PhD-grader på alfa-strålende besøkere, men alle hadde sine små utfordringer og problemer når det gjaldt klinisk anvendelse. Ikke minst var fremstillingsteknologien og logistikken sub-optimal med tanke på at vår målsetting var å utvikle et behandlingsprinsipp som kunne ferdigproduseres sentralt, sendes rundt til alle sykehusene; klart til bruk. Behandlingen skulle ideelt sett også være poliklinisk. Etter de 3-4 kandidater vi prøvde ut var det da Roy som fant ut at "hvorfor gjøre ting vanskelig når man kan gjøre det enkelt". Han hadde kastet blikket på en til da knapt kjent isotop av grunnstoffet radium; radium-223. Radium var jo det grunnstoffet Radiumhospitalet i sin tid ble tuftet på, med radium-226 brukt innvendig og utvendig som lokal strålebehandling. Det unike med radium-223 er at det kan produseres i en slags radiokjemisk kolonne, melkes ut og renses opp fra utgangspunktet aktinium og gi en stabil reproduserbar fremstilling av terapidoser, som radiumklorid, til intravenøs injeksjon. Radium er i seg selv bensøkende, slik at vi slapp hele koblingskjemien til et annet bensøkende stoff, for eksempel et bisfosfononat eller polyfosfonat. Radium-223 spaltes med utsendelse av alfapartikler med en perfekt fysikalsk halveringstid på 11,4 dager. Dette gjorde at det var enkelt å produsere, standardisere og sende rundt til utprøvingssykehus, i starten først i Skandinavia, og senere har det vist seg gjennom hele verden. Det tør være kjent for Legatenes lesere at dette arbeidet ledet til verdensgodkjenning i 2013, og at det firmaet vi stiftet i 1997 ble kjøpt opp; med søkke og snøre, av Bayer for 17,6 milliarder kroner vinteren 2014.
Hvordan kan din forskning hjelpe pasienter med kreft?
Med henvisning til det ovenstående kommenterer jeg ikke dette nærmere.
Hva har vært din største triumf og fiasko som forsker?
Ja her er det igjen radium 223, som vi kalte for Alfaradin (alfapartikler fra radium for injeksjon) som er den store triumfen. Nå markedsføres det over hele verden av Bayer under produktnavnet Xofigo. Det gir dokumentert smertelinding og forlenget overlevelse hos pasienter med prostatakreft og spredning til skjelettet. Det var spesielt gledelig at Universitet i Oslo i 2014 ga os "I nnovasjonsprisen" for dette arbeidet.
Kanskje har jeg fortrengt min "største fiasko" som forsker. Jeg kommer egentlig ikke på noe som passer under denne hatten. Når det er sagt må jeg si at vi i mange år slet tungt med å komme i gang med et forskningsprosjekt i Nepal - støttet av Radiumhospitalets Legater. Vi hjalp vår kolleger i Nepal med å utarbeide en prospektiv klinisk protokoll der pasienter med Ewing sarkom skulle få strålebehandling som behandling for primærsvulsten sammen med kjemoterapi. Her prøver vi ut et nytt behandlingsprinsipp. Vi har nå lært at for å kunne jobbe i et utviklingsland så må man ha god lokalkunnskap og kulturforståelse. Dette hadde ikke jeg og prosjektet holdt på å strande. Vi ble reddet av Manohar Pradhan. Han arbeider som forsker her på Radiumhospitalet, selv fra Nepal og tidligere lege/patolog ved sykehuset i Nepal. Han kom inn og overtok kommunikasjon og den praktiske prosjektledelsen. Nå går alt på skinner.
Hva har samarbeid med internasjonale forskere betydd for din forskning?
Dette har vært helt avgjørende. Det er som kjent vanskelig å bli profet i eget hjemland. Det er mange beveggrunner og mekanismer som ligger bak det at det fort kan bli vanskelig å samarbeide innen egen institusjon. Sterke personligheter, konkurranse, misunnelse etc., etc. Det har jeg smertefullt fått erfart ved flere anledninger. Derfor er det befriende å jobbe med folk som bare kan tenke fag, og hvor de lokale irrgangene og den lille hjemlige andedammen ikke er et tema. Så har det også vært slik at jeg opp gjennom årene har arrangert store internasjonale møter, både innenfor primær benkreft/osteosarcom, og også kreft som har spredt seg til skjelett, altså skjelettmetastaser. Her har jeg utviklet et stort nettverk som jeg har hatt mye glede av. Det hat vært givende å få skrive mange publikasjoner sammen med disse forskerne. Kreftforeningen valgte å kjøpe meg fri i halv stilling for ett år da de arrangerte den store verdenskonferansen i kreft i Oslo 2002. Her hadde vi så vidt jeg husker opp mot 20 parallelle sesjoner, og nesten 5000 deltakere var til stede på konferansen. Det snakkes fortsatt om denne unike UICC-konferansen i Oslo. Jeg var altså scientific chairman for hele programmet og har holdt kontakten med flere av de forskerne jeg inviterte også inne de andre fagområdene. Dette har utviklet bredden av min forskning.
Hva har støtten fra Radiumhospitalets Legater betydd, og hva har du brukt støtten til?
Det var alltid en åpen dør hos direktør Jan Vincents, både som sykehusdirektør, men også som leder av Legatene. Det var alltid klar og god tilbakemelding å få. Svaret var enten et raskt ja eller nei når vi spurte om råd eller om vi spurte om økonomisk bistand. Dette var ofte snakk om mindre beløp, men av stor strategisk og psykologisk betydning. Jeg husker godt kanskje den viktigste kreftkonferansen jeg arrangerte da jeg i noen år hadde en bistilling som professor 2 ved universitet i Tromsø. Jeg arrangerte symposiet "Targeted Cancer Therapies" der oppe i 2003. I dag snakker alle om målsøkende kreftbehandling og skreddersydd kreftbehandling, men da var dette konseptet helt nytt. Vi evnet å invitere mange av verdens fremste forskere som alle kom oppglødd til Tromsø. Jeg trengte imidlertid en økonomisk garanti for å dra det hele i gang, og denne ble avgjort til min fordel i løpet av få minutter på kontoret til Jan Vincents Johannessen. Konferansen ble så vellykket at vi faktisk ikke trengte å bruke pengene. Vi fikk etter hvert så mye sponsormidler fra forskjellige kanaler at vi gikk med er betydelig overskudd. Det står fortsatt penger fra denne konferansen inne på min forskningskonto "Benkreftforskning ved Bruland" i Radiumhospitalets Legater. Dette syns jeg er en typisk erfaring, og jeg hører flere andre som sier at legatene har vært en viktig katalysator for mange prosjekter.
Hvorfor bør folk støtte Radiumhospitalets Legater økonomisk?
Fordi dette gir budsjetter utenfor budsjettene. Det gir startgass. Det gir muligheter til piloteksperimenter som kanskje ikke blir sett på som spesielt lovende eller passer inn i de ferdigmeislede paradigmer. Jeg mener disse i dag i alt for stor grad dominerer kreftforskningen, og de legger beslag på det meste av de store tildelingene fra Kreftforeningen, Forskningsråd etc., etc. Selv har min forskning vært preget av mindre grupper, få personer og det å gå mot strømmen. Radiumhospitalets Legater har aldri vært redd for å støtte slike "lone wolves", og jeg kan dokumentere at det er flere enn meg som har hatt nytte av legatenes åpne holdning i denne sammenheng.
Hva er planene dine for fremtiden?
Det er å prøve å komme i samme posisjon som Alex var, slik at jeg kanskje kan nyte godt av fortsatt samarbeid med noen av de stipendiatene jeg har i dag og prøver å lede gjennom. Nylig har jeg fått veilederansvaret for en meget kompetent person som er i ferd med å bli spesialist i onkologi, dr. Kjetil Berner. Han hadde før han ble medisiner full utdannelse som sosialøkonom og en imponerende arbeidserfaring. Dette har gjort at jeg har kunnet blåse vind i en gammel tanke om et meget avansert klinisk epidemiologisk forskningsprosjekt der vi studerer tumorbiologi og behandlingserfaringer hos et uselektert materiale der alle pasienter med osteosarkom i Norge er undersøkt. Her har det gått på skinner med publikasjoner, og det er tydelig at fagfeltet har internasjonal interesse. Jeg håper at jeg kan fortsette å lære av mine elever, og at jeg i de siste årene av min yrkesaktive karriere fortsatt holder arbeidsgleden oppe. Det å samarbeide med yngre kolleger som på flere områder blir flinkere enn meg selv er ønskedrømmen - også etter at jeg blir pensjonist.
Hva er det som begrenser dine muligheter til å komme videre i den harde konkurranse som forskning er?
De stadige omorganiseringer tar jo ikke for gitt at det er viktig å bevare det som fungerer for så å sette innsatsen og endringene fokusert inn på å forbedre det som ikke fungerer. Jeg sliter til tider litt med selvdisiplinen og med motivasjonen. Vi har mistet alt for mange av de støttefunksjoner vi hadde tidligere og som vi tok for gitt. Jeg ser nå hvor viktige miljøet på gamle Radiumhospitalet var for trivsel, arbeidsresultater, de ansatte motivasjon på alle nivåer og ikke minst for pasientene. Det var virkelig "Mer enn et Sykehus". Som forsker kan du alltid gjøre mer - alltid publisere flere artikler og i tidsskrifter med høyere impact-factor. Etter en lang dag i klinikken er du på sett og vis ferdig når du sliten går hjem om kvelden - arbeidsdagen har ofte inneholdt sterke erfaringer; meddelte budskap om liv eller død.
Hva gjør du når du ikke forsker, hobbyer, interesser?
For meg er det friluftsliv som har vært den største interessen. Det har blitt mindre fjellklatring i de siste årene, men jeg var da på Store Skagastølstind så sent som i 2013. Nå er det jakt sammen med våre tre hunder trent av min samboer og fiske som har tatt over. Selvberging med frysebokser fulle av ryper, hjort og annet viltkjøtt gir en god følelse. Min realfagutdannelse gjør at jeg tar debatten om "bly i viltkjøtt" med største ro.
Vil du lese mer om Dr. Bruland så kan du klikke på disse lenkene