Da Claes Tropé ble avdelingsoverlege ved Avdeling for gynekologisk kreft, Radiumhospitalet, kom han fra en stilling som avdelingsoverlege og docent ved universitetsklinikken i Lund.
– Jeg vurderte flere muligheter, blant annet å bli ansatt ved Karolinska sjukhuset i Stockholm eller å flytte til USA.
Valget falt på Oslo, først og fremst på grunn av mulighetene for å drive med kreftkirurgi. Siden den gang har Tropé vært en standhaftig våpendrager, både for sine pasienter og nye behandlingsformer. Det er for dette arbeidet han nå tildeles tittelen Kommandør. Radiumhospitalet lå på denne tiden på topp internasjonalt når det gjaldt overlevelse for livmorhalskreft. Det var likevel en hake.
– Frem til da hadde man vært mest opptatt av å redde kvinnens liv og mindre av hvilken livskvalitet hun fikk etterpå, sier han. Han beskriver hvordan kvinner - ofte unge - etter strålebehandling måtte leve med kroniske smerter og et ødelagt seksualliv.
Å endre et “winning game” medfører ofte mye motstand. Den første tiden i Norge var tøff for den svenske legesønnen. Mange var skeptisk til kompetansen hans og hvorvidt han hadde hatt nok kontakt med pasienter ettersom han var dosent i cellebiologi og tilbrakt mye tid i laben.
Skulle man bevare kvinners fertilitet, hvis de få år etter kunne dø av tilbakefall, kanskje etter å ha fått barn?
En viktig støttespiller i denne perioden var Jan Vincents Johannessen.
– Om han tok sjansen, så lovet jeg å hjelpe ham, forteller den tidligere sykehusdirektøren.
I dag omtaler Tropé Johannessen som sin viktigste coach og mentor.
Tropé fikk utvikle et nytt behandlingsregime - nemlig å kun operere bort svulsten med såkalt radikal kirurgi, og kutte ut strålingen for pasienter man kunne dokumentere at ikke trengte det.
Etterhvert som han kunne vise til gode resultater, stilnet også kritikken. Da startet imidlertid Tropé en ny kamp, denne gangen for innføring av fertilitetsbevarende behandling.
Den nye praksisen reiste spørsmål. Skulle man bevare kvinners fertilitet, hvis de få år etter kunne dø av tilbakefall, kanskje etter å ha fått barn? En vegg dekket med takkekort fra nybakte foreldre på Tropés kontor var i mange år den synligste bekreftelsen på hva metoden har betydd for pasientene.
Viktig for gynkreftpasienter
Claes Tropé har vært veldig viktig for forståelsen av gynkreftpasienter og deres situasjon, sier leder for Gynkreftforeningen Jeanette Hoel. – Han har vært en foregangsfigur og en god rollemodell for andre ved å ta i betraktning pasientens følelser og livskvalitet, noe som ikke alltid har vært en selvfølge. Så all ære til ham, sier Hoel.
Claes Tropé har vært veldig viktig for forståelsen av gynkreftpasienter og deres situasjon. Leder for Gynkreftforeningen Jeanette Hoel.
I 2006 sto han i bresjen for en stor og omstridt endring i behandlingsregimet for pasienter med eggstokkreft. På befaling fra daværende helseminister Sylvia Brustad sluttet 40 norske sykehus å operere kvinner med kreft i eggstokkene. Bakgrunnen var undersøkelser gjort av Tropé og kollega Torbjørn Paulsen som viste betydelig større overlevelse blant pasienter operert ved regionale sykehus sammenlignet med lokale. Tropé er også blant dem som har forsvart innføring av nye, dyre medisiner, ofte med påfølgende beskyldninger om å sprenge sykehusets budsjetter. Den viktigste satsingen i årene fremover mener Tropé bør være på såkalt prediksjon - utvikling av metoder for å kunne forutsi hvilken utvikling en kreftsykdom vil ha - slik at man på den måten også kan gi gi mer individualisert behandling.
Dro til sjøs
På overflaten av Tropés hånd har han en tatovering.
– Som ung gjorde jeg et slags opprør, forteller Tropé. Som så mange andre i sin generasjon dro han til sjøs. Tatoveringene fikk han etter en runde i SoHo, London i 1957.
– Jeg valgte initialene til den daværende kjæresten min. Kameraten min våknet opp med en løve som dekket hele ryggtavlen, humrer han. Sjømannstatoveringene skulle få lite å si for karrièren, kanskje med ett unntak. Under den obligatoriske patologidemonstrasjonen under medisinstudiet, ble unge Tropé av professoren bedt om å stå alene nederst ved båren mens medstudentene ble samlet øverst.
– Jeg skjønte ikke hvorfor før en fulltatovert vaktmester kom for å trille bort båren. Professoren trodde vel jeg var assistenten, ler han.
I 2013 ble han professor emeritus. Pasientene, kontoret og den daglige kontakten med kollegaene ble plutselig borte. Det samme ble intensiteten og spenningen som hadde fulgt med jobben så lenge. En stund ble tilværelsen veldig stille.
– Jeg gikk ned i en dyp depresjon, forteller han.
I dag opplever Tropé at han har nok å gjøre igjen, blant annet er han engasjert i det årlige Tropé-seminaret, finansiert med bidrag fra John Fredriksen fond via Radiumhospitalets legater. Han bruker også mye tid på sine 8 barnebarn og en lidenskapelig fotballinteresse.
– I dag er tilværelsen bra og jeg angrer ikke ett øyeblikk på at jeg flyttet til Norge. Jeg setter pris på samarbeidet med mine forskerkolleger og er aktiv med å produsere vitenskapelige artikler, sier Claes Tropé.
Noen av Claes Tropés meritter
Professor emeritus, spesialist i gynekologisk onkologi
Avdelingsoverlege og professor ved avdeling for gynekologisk kreft, Radiumhospitalet, Oslo.
Mottok Kong Olav Vs kreftforskningspris 2012.
Vært veileder for mer enn 50 doktorgrader og publisert mer enn 600 vitenskapelige artikler.
Visepresident i Society of Pelvic surgeons.
Ledet Norge til verdenstoppen i behandling av livmorhalskreft, nummer tre i verden på livmorkreft og nummer 10 på behandling av eggstokkreft.
Les mer om gynekologisk kreft i Kreftlex.no
