I snart 50 år har kreft har vært min hovedinteresse. I dette halve århundret er det gjort epokegjørende oppdagelser innen forskningen, ikke minst innen molekylærbiologien. Hovedfokuset har vært på nye behandlingsmetoder, og det viktigste har vært å helbrede pasienter, eller i alle fall å forlenge livet deres. Lenge var det viktigere å legge år til livet enn å legge liv til årene.
Innen mange kreftformer har Norge vært et foregangsland når det gjelder å redusere senskader etter selve kreftsykdommen, eller behandlingen av den.
Pionerarbeid
Flere av pionerene på dette området har arbeidet i Norge, mange av dem ved Radiumhospitalet. Professor Sophie Fosså ved onkologisk avdeling var nærmest lidenskapelig opptatt av at det for pasienter med testikkelkreft ikke var nok å helbrede dem for deres kreft. De skulle behandles slik at de kunne få barn etter behandlingen. Samme tankegang gjennomsyret arbeidet til Professor Claes Tropé ved avdelingen for kvinnekreft. De som har besøkt kontorene deres kan ikke ha unngått å legge merke til at veggene deres var nærmest tapetsert med bilder av friske barn, hvor fedrene hadde hatt testikkelkreft, eller mødrene kreft i eggstokkene.
Det er nok ikke tilfeldig at den imponerende multinasjonale artikkelen som nylig ble sjøsatt i Lancet Oncology har professorene Stein Kaasa og Jon H. Loge, sammen med forsker Tonje Lundeby, vaiende i mastetoppen. Stein Kaasas interesser for palliativ kreftbehandling startet ved Radiumhospitalet, skjøt fart da han ble professor ved St. Olavs Hospital i Trondheim, og fortsatte med uforminsket styrke da han vendte tilbake til Radiumhospitalet, som avdelingsleder ved Kreftklinikken i Oslo Universitetssykehus.
Jon Håvard Loge tok, sammen med professor Fosså, den fremragende psykiateren Alv A. Dahl, og Fossås egen etterfølger ved nasjonalt kompetansesenter for senskader etter kreftbehandling ved Radiumhospitalet, Cecilie Kiserud, initiativet til boken «Kreftoverlevere» på Gyldendal forlag. En ny og revidert utgave av boken kommer om få måneder. I fjor kom Alv A. Dahls bok «Kreftsykdom». Psykologiske og sosiale perspektiver, ut på Cappelen Damm Akademisk forlag. Tonje Lundeby er en noe yngre, men raskt stigende stjerne på dette forskningsfeltet.
Les saken vår om rapporten her.
Satsningsområde for Legatene
Radiumhospitalets Legater har bevilget betydelige midler for arbeidet med å lindre senskader etter kreft og kreftbehandling, og vil fortsette med det i årene som kommer.
En kreftsykdom rammer ikke bare et organ, eller en person, men en hel familie. Familiene som rammes kan ikke komme seg rundt alle de problemer som oppstår i en så kritisk periode i livet. De må komme gjennom dem. Til det trenger de kvalifisert hjelp. Derfor tok jeg initiativet til opprettelsen av Montebellosenteret i Mesnalia ved Lillehammer, som ble åpnet i 1990. Montebellosenteret gir skreddersydde kurs for kreftrammede familier. Det var, og er fortsatt, en nasjonal og internasjonal pionerinstitusjon på feltet.
Kreft er blitt kronisk
Når livet tar en brå sving så trenger man kvalifisert hjelp til å holde seg på veien.
Det ser nå ut til at myndighetene har fått øynene opp for at det må rettes mer fokus på livet etter kreftsykdommen og behandlingen. Ikke minst fordi mange kreftsykdommer er blitt kroniske lidelser.
Da helseminister Høie besøkte Montebellosenteret tidligere i år, ga han klart uttrykk for at arbeidet med senskader ettert kreftsykdommer og kreftbehandling ville bli et prioritert område i tiden fremover.
Det viktige arbeidet som nå er publisert i Lancet Oncology viser at hans prioritering av dette feltet er riktig.
