Vibeke Løkkeberg (74) og Terje Kristiansen (74) har vært gift i mer enn 45 år og jobbet sammen like lenge. Hun var en etablert skuespiller da de møttes. Terje begynte karrieren som ung kino- og kultursjef i Ås. Siden har han har vært produsent på en rekke ulike filmprosjekter, deriblant sin kones Løperjenten (1981), Hud (1986) og Måker (1991). Døtrene Tonje og Maria var gjerne med som skuespillere og har som voksne selv valgt å jobbe med film.
På slutten av 80-tallet kom Vibeke ut med romanen Leoparden og fortsatte å gi ut romaner. Samtidig engasjerte hun seg politisk gjennom spillefilmen Der gudene er døde (1993) dokumentaren Gazas tårer (2010).
I tillegg til å være Vibeke Løkkebergs mann, er Terje Kristiansen kjent som den uortodokse kinosjefen, filmprodusenten og ikke minst for hovedrollen i sin egen spillefilm Høvdingen (1984). For fem år siden endret alt seg da han fikk en alvorlig kreftdiagnose.
Terje og Vibeke var på besøk hos datteren Tonje i Los Angeles da han ble dårlig og legen sa det kunne være alvorlig. Hjemme i Norge ble det klart at han hadde uhelbredelig benmargskreft.
Forholdet endrer seg
Nå er Vibeke aktuell med den selvbiografiske romanen Frokost på stupet, om Alice og mannen Adam som sakte brytes ned av kreft. I likhet med Alice fra eventyret, opplever hun å falle. Spørsmålet er om Alice og Adam faller sammen - eller ned i hvert sitt hull. Inspirert av egne erfaringer, utlever Vibeke sider ved kreftsykdom som det sjelden snakkes om.
Det er Alice som er romanens hovedperson. Situasjonen hun står i kan leses som tragikomisk, som når hun oppdager at Adam har gitt bort deres felles arkiv til Nasjonalbiblioteket.
– Det skjedde i virkeligheten også, forteller Vibeke.
Det er all grunn til å være mest bekymret for Vibeke. Som pårørende påføres du et enormt trykk.
Terje bekrefter.
– Etter at jeg fikk diagnosen ga jeg bort arkivet med alt arbeidet vårt.
– Uten å spørre meg, fastslår Vibeke som har valgt å være åpen om opplevelsen av å bli levende begravet.
Da Terje ble syk opplevde Vibeke at de forsvant vi litt for hverandre.
– At erotikken blekner er jo noe alle par må finne seg i når man går på cellegift og tunge medisiner. Det vi var mer uforberedt på, var at vi endte på to ulike veier. "Han glemte at det bare var han som skulle dø og at hun skulle leve", som det uttykkes i romanen.
– Sykdommen satte andre farger på forholdet, men heldigvis har vi fortsatt samtalene og de ville planene og våre og er tettere enn vi noen gang har vært. Jeg kommer aldri til å akseptere å måtte miste ham, sier Vibeke.
Et langt kjærlighetsbrev
Noe av det første man merker i møte med paret er hvor godt de ser og kjenner hverandre.
– Vi har jobbet sammen like lenge som vi har vært gift og er vant med se oss selv som skuespillere og objekter.
Hvert eneste personlighetstrekk er høstet til ulike kreative prosjekter. Begge har mottatt priser og utmerkelser for arbeidene sine. Den norske offentlighetens respons på kunstnerskapet har ofte vært blandet men aldri likegyldig. På enkelte har paret virket som en rød klut - det kunstnerisk uttrykket, pengebruken, nakenheten, det politiske ståstedet og ikke minst Vibekes hår - alt er blitt kommentert og debattert. Selv har Terje regissert én film - Høvdingen (1984) - hvor han også spiller hovedrollen som den desperate machomannen, naken, hårete og amok med motorsag - scener som for alltid har bidratt til det offentlige bildet av ham.
Hva synes du om Adam fra romanen?
– Da jeg leste boka opplevde jeg den som et langt kjærlighetsbrev til meg. Men jeg synes hun er litt for snill med ham. Pårørende tror at bekymring og omsorg er det samme. Men bekymring er stressende for en som er syk. Det jeg kanskje savner er beskrivelsen av hvilken fordel det er å være den som er rammet. Jeg tror sykdommen min er verre for Vibeke enn for meg, sier han.
– Hva er det du sier? Nå må du slutte. Det er jo ingen fordel i å være den som får kreft, sier Vibeke litt oppgitt.
Jo, slik ser Terje det. – Da jeg leste boken fikk jeg en fikk en veldig sympati for Alice skjebne. Som pårørende påføres du et enormt trykk. Det er all grunn til å være bekymret for Vibeke.
Begge fremhever de fysiske og psykiske endringene Terje opplever som følge av medisineringen.
– Jeg har blitt mye mer skjerpet og fokusert på det livet jeg lever nå. Samtidig har jeg fått kort lunte, sier han. Det er en utfordring for de rundt meg at jeg ikke alltid merker overgangen mellom sinnsstemningene mine.
Hyttetur endte i koma
Terje er opptatt av forskning som kan finne metoder som kan få bukt med overbehandling av kreftpasienter. Samtidig er han bekymret for om et for sterkt pasientvern skal hindre tilgang til informasjon når det trengs og opptatt av at epikrisen må følge pasienten.
Pårørende tror at bekymring og omsorg er det samme, sier Terje Kristiansen
Selv fikk han seg en støkk da dro alene til hytta på Hvaler mens Vibeke var sammen med datteren Maria på feriestedet deres i Italia. En tid etter stamcelletransplantasjonen følte han seg i god form og bestemte seg for å ta et par dager fri.
– Det var juli måned og jeg hadde kjøpt med meg hummer og sjampanje, forteller han. Det hele endte med blodforgifting og innleggelse. Før han kom så langt hadde det meste gått galt fordi det lokale sykehuset ikke hadde tilgang på informasjonen hans. Selv var han nær bevisstløs og ute av stand til å fortelle om sykdommen og behandlingen han hadde vært gjennom.
– Legen kunne jo ikke vite og valgte å behandle meg med en medisin jeg absolutt ikke tåler. Dermed ble jeg enda dårligere, sier forteller Terje
Mens mannen ble stadig dårligere, kastet Vibeke seg på flyet hjem.
– Etter to glass vin var jeg fortsatt så nervøs at en ukjent dame spurte om jeg ikke heller ville ha en pille, forteller Vibeke. Datteren Marie, som hadde sittet ved farens sykeseng, innser at den høye feberen ikke går ned og sender en tekstmelding til moren, som er på vei fra Gardermoen, hvor hun ber henne ta med is. Vibeke blir glad og tenker at om de spiser is så er vel faren over.
– Du kan jo forestille deg forvirringen som oppstår mellom oss da jeg kom inn på rommet hvor mannen min fortsatt kjemper for livet, med en krone-is i hver hånd. Det var is til nedkjøling datteren hadde bedt om.
Heldigvis kom han seg igjen. – Humor er viktig når det er sykdom i familien, sier Vibeke Løkkeberg.
